Jeg er på et sted i livet mitt hvor et veiskille kommer til syne. Jeg er i et forhold nå med en fantastisk fin dame, en som man ikke finner overalt.
Mitt problem er at jeg aldri har vært forelsket i henne, jeg har heller ikke opplevd forelskelse så ofte. Den har bar vist seg en gang og det var på ungdomskolen, den ble det heller aldri noe ut av, grunnet min livssituasjon på det tidspunktet. Men uansett, jeg har ikke vært forelsket i henne, jeg kan si at jeg elsker henne, men er usikker på hvilken måte. Er det bare som en venn, eller som en livsledsager?
Jeg opplever mer og mer at følelsene går over til vennskap, noe som skremmer meg fordi jeg skulle så gjerne ha kunnet tilbringe livet med henne, men følelsene er ikke der. Hvor lenge kan man fortsette da?
Jeg har også siden før jul hatt tilbakevendende drømmer om min eks. selv om dette er mange år siden og jeg heller ikke opplevde forelskelse med henne, så er det hun som sitter igjen. Jeg vet ikke hvorfor, jeg opplevde ikke at jeg var likestilt i det forholdet. Men har i etter tid sett hvor mye det betydde for min personlige vekst. Utviklingen etter det forholdet har vært enormt, jeg tror hun fikk meg til å se mine muligheter, tror ikke hun gjorde det bevist, men det spiller heller ingen rolle. Jeg har kommet langt og blitt bedre kjent med meg selv. Er det derfor tanken om henne kommer tilbake i form av drømmer og tanker, eller er det noe ved henne jeg ikke kan legge bak meg. Er det slik at jeg skulle ønske at vi hadde fått en sjanse til, eller er det bare jeg som tenker slik fordi jeg ikke er fornøyd med mitt nåværende forhold?
Er det noen som har en analyse på dette?
